17.mai- traumer og mulig behov for tunge terapitimer.
17. mai er en festdag jeg har verdsatt og elsket og den feires ubønnhørlig hvert eneste år. 2012 var intet unntak. Årets feiring startet dog litt spesielt, da jeg kl 04ish våknet av at Den Hemmelige Samboer ankom residens Lille Hedmark (vi har jo måttet opprette en liten stat her i Grenland for å føle oss hjemme. Skal blogge om det etter hvert)
Samboer hadde vært ute og feiret 17.mai på sin egen måte og som god hedmarking, kunne han jo ikke la akevitten tilhørende kveldens vert stå urørt og bli gammel. Forståelig. Mannen som innehar flere kretsmesterskap og en sammenlagtseier i grenen "Støttesteg og 1/2" gjorde alle til skamme og tok runder om Klyve før han traff døråpningen, bare for å ende med å ha et kort og intenst kjærlighetsforhold til skohylla i gangen. Undertegnede måtte selvsagt forbarme seg over dette slaktet som var returnert meg fra det hinsides. Et par glass vann, et par flire- fjolle- runder (IKKE meg som lo!) fikk den store lille manne endelig snubla seg i seng.
Nattens oppstuss endte i en dugelig forsovelse med påfølgende kjeftskur over telefon og i søvne på den stakkars venninna som prøvde å ymte frempå at det var på tide å møte opp til brunsj. (Jeg har sagt unnskyld, men igjen, UNNSKYLD, BERG! Det er mulig jeg skal prøve å forhindre gjentagelse) Videre fikk jeg være sammen med gode venner og hadde det ikke så ille i opptil flere timer. Helt til borgertoget 16.30... Og det er her det akutte behovet for disse terapitimene kommer inn.
Borgertoget i Porsgrunn består av lag og foreninger, korps og annet som stolte får vise seg frem for den øvrige befolkningen. Jeg ELSKER borgertoget og er fortsatt av den oppfatning at dette er barnas dag, og barna går i borgertog. Speidere, fotballag, turngrupper, musikkorps... You name it. Med dette som bakteppe skal jeg nå formidle det videre hendelsesforløpet;
Landets meteorologer hadde på forhånd advart mot en dyster feiring fra oven, men i Porsgrunn skinte solen stor og gul denne morgenen og unge, lovende Grønnerud kledde seg etter forholdene. "FAIL". Så der sto man på en midtrabatt i Porsgrunn sentrum med feststemte, bunadskledde mennesker på alle kante, med store, triste pandaøyne ("Pandaøyne" er for de som ikke vet det, betegnelsen på "sminke på avveie. Vi har alle sett de storemørke ringene av sminke som renner bort? Vel, jeg hadde gått for et tykk eyeliner den dagen og hadde ringer nok for en liten nasjon) hvor var jeg? Pandaøyne! Pandaøyne og hvit kjole. En kjole som var så gjennomvåt at jeg ikke kan huske å ha hatt noe så tett inntil kroppen min noensinne. Og undertøyet var sort. Og slik sto jeg. Mens noen hunder av Grenlands unge, lovende ruslet forbi. I ettertid er jeg svært fornøyd med at politimester gikk FØRST i toget, for min ille tilrette tilstedeværelse må sies å ha vært langt innafor kvalifikasjonene til å tilbringe resten av nasjonaldagen på glattcelle. Det verste var alle komplimentene for kjolen.
Sånn kan det gå. Ubønnhørlig feiring. Det er jo 17.mai bare en gang i året?
